Har ikke sett studentene sine i år

Publisert:16. oktober 2017Oppdatert:16. oktober 2017, 10:53
Førsteamanuensis Sølvi Marie Risøy ved Høgskulen på Vestlandet ser aldri sine studenter, og mener én student med nikab ikke vil være noe problem. Foto: Tor Farstad

Svaksynte Sølvi Marie Risøy kommer med råd til underviserne som mener nikab truer den akademiske kulturen. — Jeg ser studentene mine selv om jeg ikke kan se, sier hun.

— Jeg kunne ikke dy meg da jeg så denne saken og tenkte «stakkars folk, de må ha en veldig skjør kultur når det å ikke se et ansikt blir en trussel mot hele universitetskulturen», sier Sølvi Marie Risøy til Khrono, og sikter til saken om universitetslærere som støtter et nasjonalt nikab-forbud.

Risøy er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet og underviser på bachelor i vernepleie og master i Samfunnsarbeid.

Hun ser aldri studentene sine. I alle fall ikke ansiktene deres - hun varierer mellom å være blind og å ha 20 prosent syn i løpet av dagen.

Må bare spørre dem
— Og du foreleser likevel?

— Selvfølgelig foreleser jeg likevel. De seende professorene vil kanskje ha én student med nikab som de ikke kan se ansiktet til. Og de kan se om studenten himler med øynene, kroppsspråket og om hun rekker opp hånden. Jeg ser ofte ikke engang min egen powerpoint. Det de ser på som et stort problem er helt vanlig for meg, sier hun, og legger til:

— For meg fremstår denne debatten som et i-lands problem i flere fasetter av uttrykket, sier Risøy.

Hun opplever at studentene får en ekstra dimensjon når det står en synshemmet foreleser foran dem, og at det heller gir positive ringvirkninger. Hun underviser blant annet om funksjonshemming, normalitet og avvik, og forståelser av utenforskap.

Utdanner hodene, ikke ansiktene
— Det å ikke se er en kvalifikasjon like mye som en ulempe. Jeg ser studentene mine selv om jeg ikke kan se. Og lurer jeg på hvordan de oppfatter ting, ja da spør jeg dem, forklarer hun.

Førsteamanuensisen understreker at det er viktigere spørsmål her som må diskuteres.

— Vi må ha med det som står på spill, ikke bare en skinndebatt på om man trenger å se ansiktet til studentene. Det er hodene vi utdanner, ikke ansiktene. Vi skal selvfølgelig ha en alvorlig diskusjon om nikab men den må handle om det som virkelig er problemet: All symbolikken som ligger i den. Dette handler ikke om ansikt. Hvordan hadde det da gått på operasjonssalen der alle bruker munnbind, spør hun, og fortsetter:

— Dette handler om hva vi som samfunn kan inkludere av religiøse og kulturelle klesplagg. Det handler om potensiell undertrykking. Om muligheten for majoritetens undertrykking av en kulturell og religiøs minoritet, men også muligheten for undertrykking innenfor det som i Norge er en kulturell og religiøs minoritet. Og det handler ikke minst om hva som skjer i andre land og i andre deler av verden.

Vil gjelde én person
Hun mener at når debatten handler om hvorvidt en kan se ansiktet, er den for innsnevret til at den kan føre til noe.

— Jeg vet ikke om vi snakker om ti eller tyve kvinner totalt, men uansett er debatten blåst ut av proporsjoner.

Risøy har klare tips til de seende foreleserne:

— Først av alt: Dette vil gjelde kanskje én person i studentkullet. Du kan lene deg tilbake, og slappe godt av - du kan se ansiktet til alle de andre, og den siste kan du se i øynene.

Hun viser til at man må være mer oppmerksom når en ikke ser ansikt, og eksempelvis etterspørre respons. Om hun sier noe studentene reagerer på kan den reaksjonen være kroppslig, så hun må dobbeltsjekke at studentene oppfatter budskapet hennes jevnlig.

— Jeg står igjen i pausene for å sjekke ut hvordan det gikk, og om folk har spørsmål. Som man sier til de små: Du må bruke ordene dine! Det gjelder studenter og forelesere også. Foreleserne må snakke med studentene, høre hvordan de har reagert, og se studentene også når de ikke ser ansiktet deres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed