- Forskeren kan bli forskningens fiende

Publisert:21. juni 2018Oppdatert:21. juni 2018, 09:35
Etter at Tvedt var FN-medarbeider i Sør-Sudan på 1980-tallet, var han så solbrent at han for alltid etter har gått med kaps. Og så satt han igjen med så mange spørsmål at han måtte forske. Han jobber fortsatt med svarene.

Om bøker var billetter til et fotballstadion, hadde Terje Tvedt vært utsolgt. Nå har han en snikende følelse av at universitetet er i ferd med å tape på hjemmebane.

– Det er noe med måten det er blitt stadig vanligere å tenke universitet på, sier Terje Tvedt, myser typisk og tar en lengre tenkepause før han utdyper.

– Problemet er at virkelig nysgjerrighetsdrevet forskning blir mer og mer marginalisert.

Den siste boken hans, «Det internasjonale gjennombruddet», er nettopp kommet i pocket. Tre av det fem tusen store opplaget ble slukt av bokhandlene på en uke. Det er ikke helt normalt for en historiebok fra en godt voksen professor fra et universitet langt nord og vest i verden, det omtrent 133. beste i verden.

Hvorfor skulle vi snakke med Terje Tvedt – nå?

Derfor.

Harde taklinger

«Det internasjonale gjennombruddet», som Tvedt insisterer på ikke er en debattbok, kom først ut rett før jul i fjor og skapte heftig debatt. Ifølge forlaget handler boken om perioden om da Norge debuterte på den globale arenaen som utviklingsrådgiver mens verden samtidig kom til Norge, som migranter og flyktninger – og videre om fremveksten av en ny humanitær-politisk elite.

Noen kritikere sier at boka er forenklende, retorisk, spissformulert. Det er den ikke.

Mottakelsen av boken, med et opplag på hele 18 000, har ikke vært like koselig fra alle hold, som normalt. Tvedt har blitt utsatt for harde taklinger fra de småbrune til de knallrøde. Gunnar M. Sørbø, tidligere direktør ved Christian Michelsens institutt, insisterte i Morgenbladet på at boken er en – debattbok –, «selv om forskeren har tatt forskerkappen på».

– Noen kritikere sier at boka er forenklende, retorisk, spissformulert. Det er den ikke. Jeg vil heller si at bokens historiske analyser utvider rommet for å snakke om felles erfaringer, landets erfaringer – fordi den ser på Norges historie i et nytt perspektiv. Jeg tror at en av grunnene til at så mange har kjøpt og lest boken, er at den oppfattes som uavhengig og uten politisk agenda, selv blant dem som opplever analysene som en fornærmelse, sier Tvedt.

Press

Når så ulike politikere som Sylvi Listhaug og Bård Vegar Solhjell har trykket boken til sitt bryst, er det er det et godt tegn, mener forfatteren.

–Jeg ser det som et tegn på at boken har lyktes – i en veldig polarisert tid – å lage en fortelling om et svært omdiskutert tema som folk kan ha nytte av, uavhengig av politisk ståsted. Da kan flere reflektere over verden, slik den er, på rasjonelle måter.

Det dreier seg om å forfølge egen nysgjerrighet og å søke maksimal uav-hengighet. 

Han visste, sier Tvedt, at boken kom til å bli oppfattet som «uhyre kontroversiell», at den ville generere et ønske fra flere om å «ta ham», at han ville bli utsatt for «et visst press». Men dette har Tvedt gjort til en øvelse å motstå, eller ignorere, i alle fall i arbeidsprosessen. Det er mer eller mindre det som er prosessen.

– Det dreier seg om å forfølge egen nysgjerrighet og å søke maksimal uavhengighet. For meg er det selve poenget med å bruke livet på å forske. Det er dumt å ikke benytte seg av dette privilegiet.

Ballbesittelse

Vi lever i en periode, mener Tvedt, der forskningen ofte blir politikkens fortsettelse med andre midler. På denne måten blir tiltroen og legitimiteten til forskere, forskningen og forskningsmiljøene svekket.

– Å forske på samfunnet krever en viss distanse. Men i dag er det lett å gjøre valg som gjør det vanskelig å forfølge en interesse over tid. Det er lett å miste ideen om hva det egentlig er å være forsker og i stedet inngå relasjoner som undergraver integriteten eller uavhengigheten. Da kan forskeren bli forskningens fiende, sier Tvedt.

Den frie forskerrollen strupes av en tendens til at «størrelsen på eksternfinansierte prosjekter blir en viktigere suksessfaktor enn forskningsresultatene».

– Da er ideen om universitetet, om ikke død, så døende, sier Tvedt.

Universitetet skal produsere kunnskap, men også sære, til og med unyttige ideer

Det er kanskje 1-1 i dag, mellom den frie forskningen og de kortsiktige interessene og perspektivene. Slik Tvedt ser det, er de siste i angrep og har flere spillerforsterkninger på gang, og det kan fort bli 1-2.

– Poenget er at det å bruke ressurser på å forfølge ideer over veldig lang tid kan oppfattes mer og mer som feil eller en trussel, også på universitetene og i forskningsmiljøene, fordi det setter den såkalte brukerstyrte forskningen i relieff, sier Tvedt.

Ekte forskning er ballbesittelse.

– Det å utvikle evnen til å stille og forfølge spørsmål krever først og fremst tid og autonomi. Og dersom du forfølger noe over mange år, kanskje over flere tiår, uten å gå på akkord med forskningsfriheten, vil du høyst sannsynlig ende opp med noen funn og perspektiver som er kontroversielle. Universitetet skal produsere kunnskap, men også sære, til og med unyttige ideer. Universitetet er ikke Statoil, sier Tvedt, før han litt nølende retter til Equinor.

Ekstraomganger

Vi skulle altså snakke om en historiebok som akkurat nå selger som hett surdeigsbrød i pocketformat, en fotnotekoloss med fenghette, et fenomen fra et av UiBs fenomener, professor og historiker ved Institutt for geografi, Terje Tvedt.

Tvedt sprenger lett formatet.

For det er altså en kamp på gang, og han har ikke tenkt å gi seg før siste ekstraomgang med tilleggstid er spilt, om han så blir den eneste spilleren igjen på laget.

– En forsker kan og bør tvile på alt, unntatt verdien av uavhengighet, sier Tvedt.

Neste prosjekt for forskeren fra Kløfta, som hadde et elendig fotballag, men han var på kretslaget: Beskrive fremveksten av den moderne verden.

– Det gjelder å ta seg litt vann over hodet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed