Gjorde verden til modell

Publisert:7. september 2018Oppdatert:14. september 2018, 10:57
Landets første kommersielle datamaskin, Emma, kom til Geofysisk institutt i 1958. I tillegg til forskning ble den blant annet brukt til å regne ut skatteoppgjøret.

Historien som spenner fra vitenskapelige bragder som har endret vår forståelse av verden, til matematiske modeller, strabasiøse ekspedisjoner og død, er nå samlet i ett verk.

I går ble boka Calculating the World – The history of geophysics as seen from Bergen lansert, året etter hundreårsjubileet til Geofysisk institutt.

– Vi har forsøkt å fremstille hva geofysikkmiljøet i Bergen har vært opptatt av til enhver tid, forklarer Magnus Vollset, som er hovedforfatter, og har hatt med seg Rune Hornnes og Gunnar Ellingsen som forfattere. Universitetsbibliotekar Ola Søndenå har indirekte bidratt til prosjektet ved å katalogisere store mengder materiale i spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket.

Skiftet navn på hav

Det geofysiske miljøet er blant de tidligste ved Universitetet i Bergens forløper, Bergen Museum. De første ekspedisjonene skjedde i 1876 og de to påfølgende somrene, med dampskipet Vøringen. Både hav og atmosfære i havområdene mellom Norge, Island og Svalbard ble utforsket i regi av oseanografen Henrik Mohn, zoologen Georg Ossian Sars og andre. Et viktig mål med ekspedisjonen var å kartlegge vandringene til sild og skrei, men det ble også politikk av det:

– Ekspedisjonen dro ut på Nordhavet, men kom tilbake fra Norskehavet, forteller Vollset.

Mohn foreslo navnet etter ekspedisjonen, og siden har det blitt stående.

Utviklet instrument

Mohn var verdens første professor i meteorologi, men drev både med meteorologi og oseanografi. Harald Ulrik Sverdrup kombinerte også de to disiplinene. Etter hvert skilte fagene lag, før de fant sammen igjen på under klimaforskningen fra 1980- og -90-tallet. Mohn lagde dessuten den første matematiske modellen for værvarsling, sammen med matematikeren Cato Guldberg, før Vilhelm Bjerknes kom med sin.

– Men modellen deres var fryktelig tungvint. Mens Bjerknes var opptatt av å regne seg noen få timer fram, tok Mohn og Guldberg utgangspunkt i hvor mye vann som fordamper fra vannoverflaten på ulike breddegrader, forteller Vollset.

Det var ingen lett oppgave å dra rundt til havs og skulle måle fordampning ved hjelp av et instrument som inkluderte skåler med sjøvann under svært varierende bølge- og værforhold i Nord-Atlanteren.

Målingene fra den tidlige perioden viste seg å være for unøyaktige, og miljøet i Bergen utviklet stadig nye instrumenter for å måle strøm, temperatur, saltholdighet og annet. Mest kjent er trolig nansenflasken, som gjorde det mulig å måle temperatur og ta vannprøver fra ulike dyp. Roald Amundsens Maud-ekspedisjon var en annen der det ble utviklet ny teknologi, i tillegg til at store mengder vitenskapelige data ble hentet inn, og ga forskerne arbeid i flere tiår etterpå. NATO-strømmåleren var også en milepæl innen teknologiutvikling.

Fokus på felt

– Bergens geofysikere har vært veldig opptatt av at man skal dra ut i felten og ta målinger.

 være på is eller til havs på høye breddegrader har også hatt sin pris. To av deltakerne på Maud-ekspedisjonen omkom.

– Ganske mange har omkommet opp gjennom årene, sier Vollset.

I 1976 kantret forskningsskipet Helland Hansen i dårlig vær vest for Stadt, etter å ha blitt truffet av flere store bølger i det farlige havområdet. To av mannskapet omkom. Det viste seg under granskningen senere at ballasten i skipet var for høyt plassert, og dette fikk konsekvenser for konstruksjonen av senere fartøy.

Optimisme ble pessimisme

Vollset er fascinert over hvor likt forskerne jobber før og nå.

– De drar ut i felt og gjør observasjoner. Så tar de dem med tilbake for å prøve å få forståelse for prosessene, og om mulig å se inn i framtiden.

Allerede Fridtjof Nansen og Bjørn Helland-Hansen prøvde å lage sesongvarsler, basert på overflatetemperaturen i havet. Men de fant ut at vindretningen hadde langt mer å si for overflatetemperaturen enn havstrømmene.

– De var allerede da klar over at resultatet av en varmere klode ville variere fra sted til sted. Som hovedregel ville det der det er over gjennomsnittet vått vil bli enda våtere ved et varmere klima, og de tørre stedene vil bli tørrere.

Men noe annet er svært endret nå, i forhold til tidligere forskning: Før hersket optimaliseringstanken, der man ville finne ut hvordan man utnyttet naturressursene optimalt. Nå er dette snudd til å bli studiet av at vi har utnyttet naturressursene for mye.

– Man har gått fra en veldig framtidsoptimisme til framtidspessimisme, sier Vollset.

Dyrt bordsalt fra Osterøy

Forfatterne har boltret seg i et rikt tilfang av artige personligheter og historier.

Bjørn Helland-Hansen brukte for eksempel mye krefter på å lage en fabrikk på Osterøy som skulle utvinne salt av havvann. Kraft fra en foss i nærheten skulle brukes, slik at Norge kunne bli selvforsynt med salt etter at ratene for å frakte salt fra Middelhavet gikk til himmels under 1. verdenskrig.

Men da krigen tok slutt gikk ratene ned, og man satt igjen med en halvferdig fabrikk som kunne lage 60-70 000 tonn dyrt bordsalt i året. Heldigvis tok vannkraftutbyggingen så lang tid at de kom seg ut av kontrakten.

– Vilhelm Bjerknes var fortvilet over at hans kollega brukte så mye tid på tulleprosjekter, i stedet for å konsentrere seg om forskningen.

Første datamaskin

På femtitallet så både forskere og næringsliv at datamaskiner kunne effektivisere arbeidet, og den første kommersielle datamaskinen i Norge havnet på Geofysisk institutt etter initiativ fra Carl Ludvig Godske.

I 1958 ble Emma løftet inn med truck, og en ny æra tok til.

– Den var et spleiselag mellom kommunen, universitetet og lokale bedrifter. Kemneren brukte den til å regne ut skatten, og universitetet kjørte lønn på den. Den ble etter hvert og brukt til undervisning og forskning, og det vokste opp et miljø rundt den, forteller Vollset.

Tiden like etter at Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946 var ikke den beste for Geofysisk institutt, selv om rektor Bjørn Trumpy var fra miljøet.

– Vår livslinje

Først på 90-tallet kom spørsmålet om klimamodeller tilbake for fullt, og det ble et kappløp mellom Oslo og Bergen om å lage den beste modellen.

– Bergen climate model kom i 1995, og den er en koblet modell som innbefatter både hav og atmosfære. På samme tid var de i ferd med å gi opp i Oslo, for de fikk det ikke til.

Modellen ble en viktig del av grunnlaget for FNs klimapanel, IPCC, og forskere fra Bergen var med på å få Nobels fredspris i 2007.

– Det er et av flere tegn på at Bergen igjen er i ferd med å etablere seg som et svært viktig sted for geofysikk, med forskere fordelt på flere gode forskningsinstitusjoner, sier Vollset.

Nåværende instituttleder Nils Gunnar Kvamstø tror at det nye kapitelet i geofysikkens vitenskapshistorie gir viktig innsikt i både nåtid og framtid:

– Å lese livslinjen vår som forskere på litt avstand kan lære oss veldig mye om oss selv, og vi kan se vår egen atferd, og hvordan vi står i konteksten i forhold til vår egen samtid, sier instituttleder Nils Gunnar Kvamstø.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed