UiO innfører kjønnssammensatte tilsettingskomiteer for ledere

Publisert:5. desember 2018Oppdatert:5. desember 2018, 09:15
Professor Olav Gjelsvik gikk inn for forslaget om å ha begge kjønn representert i innstillingskomiteer for faglige lederstillinger, men vil ha muligheten til å gjøre unntak, også for vitenskapelig ansatte. Foto: Ola Sæther

Både fagforeninger og dekanene på UiO var negative til forslaget om krav til kjønnsbalanse i innstillingskomiteer for faglige lederstillinger. Men det ble likevel vedtatt.

Tidligere i år ble de to mennene Carl-Henrik Gørbitz og Vebjørn Bakken tilsatt i direktørstillingene i UiO: Livsvitenskap og UiO:Energi.

Tilsettingene inspirerte UiO-styremedlem Ingrid Lossius Falkum til å spille inn et forslag om at vitenskapelige ansatte av begge kjønn skal være representert i komiteer som innstiller til direktørstillinger og andre faglige lederstillinger som krever professorkompetanse.

I tirsdag vedtok universitetsstyret en slik bestemmelse. 

– Slitasje på noen få

At sammensetningen av innstillingskomiteer er blitt et tema, har ikke bare vært populært, kunne rektor Svein Stølen fortelle da han innledet til styresaken.

Å sikre kjønnsbalanse i innstillingskomiteer kan ses på som et typisk likestillingsgrep. Samtidig er det møtt med skepsis fra både dekanene og flere fagforeninger, for nettopp å være karrierehemmende for det underrepresenterte kjønn. Dette fordi det i miljøer med svært skjev kjønnsbalanse, alltid vil være de samme personene som må trå til.

I referatet fra informasjons- og drøftingsmøte med fagforeningene i forkant av styrebehandlingen, beskrives utfordringen slik: «Akademikerne og Forskerforbundet kommenterte at det allerede i dag er utfordringer med slitasje på noen få av det ene kjønn. Dette vil øke dersom kvinner skal inn i mer komitearbeid, noe som kan virke hemmende for kvinners karriereutvikling.»

Videre står det i referatet at «Vernetjenesten ønsket at regelverket ikke skulle begrense seg til to kjønn.» Denne tematikken ble imidlertid ikke fulgt opp i diskusjonen som fulgte.

Unntaksbestemmelse

I arbeidet med vedtaksforslaget har UiO valgt å lytte til dekanene og fagforeningene. Løsningen på utfordringen ble å ta med en unntaksbestemmelse i de nye reglene, forklarte personaldirektør Irene Sandlie.

– Vi sier at der institusjonene selv ikke etter en betydelig innsats klarer å ivareta kjønnsbalansen, så må vi kunne akseptere et unntak.  

Unntaket begrunnes også med hensynet til selve prosessene:

– Unntaket er viktig for å legge til rette for effektive rekrutteringsprosesser, sa Sandlie.

Personaldirektøren forsikret samtidig at unntaket er i tråd med Likestillings- og diskrimineringsloven.

– Helt strålende

Forslaget ble godt mottatt i styret, og enstemmig vedtatt.

– Jeg synes dette er helt strålende, sa forsker Ingrid Lossius Falkum, som tidligere i år var initiativtaker til styresaken.

– Jeg skjønner også bekymringen, så jeg synes det er bra at det finnes muligheter for unntak. Samtidig tenker jeg dette med å oppnå likestilling det har noen kostnader, så jeg er ikke veldig bekymret for det, fortsatte hun.

Like fornøyd var seniorrådgiver Marianne Midthus Østby:

– Jeg er veldig glad for det forslaget her, og støtter det fullt ut. Så tenker jeg at det er veldig klokt å gi muligheten for unntak, for det er en del små miljøer hvor det ville blitt forholdsvis stor belastning på enkelte. Men da regner jeg med at det vil begrunnes i en innstilling hvorfor man eventuelt ikke har fått tak i en kvinne, sa hun.

Eksternt medlem Idar Kreutzer konstaterte kort at «Vil man målet, så må man ville virkemidlene. Dette er et viktig virkemiddel.»

– «Sur» reaksjon fra dekanene

Også professor Olav Gjelsvik støttet forslaget, men tok samtidig til orde for at den foreslåtte unntaksbestemmelsen burde gjelde i flere typer komiteer.

Han benyttet også anledningen til å rette et spark mot dekanene:

– Jeg synes reaksjonen fra dekaner og andre kanskje var litt sur. Belastningen på kvinner som akkurat dette vedtaket innebærer, er ganske moderat. Så jeg ser ikke det store problemet. Derimot har jeg det samme problemet i enhver opprykkssak på instituttet mitt. Vi må tråle Europa rundt i fire måneder for å klare å få en kvinne. Og så får vi nei, etter at fjorten kvinner er spurt. Og alle prosessene forsinkes. Vi har ikke anledning til å gå videre med en mannlig komité før hele Europa er spurt. Og dette er det en ganske stor belastning for mange å holde på med. Men det er ikke dekanene det minste bekymra for, tydeligvis, hevdet Gjelsvik.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed