Pionérånden som ble søkk borte - UiB og forskning i Polhavet

Publisert:31. august 2018Oppdatert:31. august 2018, 15:05
Luftputebåten Sabvabaa, med Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen. Nær Nordpolen. Fram 2014/15

Polhavet vil ikke bli mindre interessant i fremtiden, men hvor er pionérånden hos forskerne og hvor er visjonen hos ledelsen ved UiB. Dere må ville noe!

Oseanografen H.U. Sverdrup var 30 år ved starten av Maud-ekspedisjonen og tilbrakte de neste sju årene i Polhavet (1918-1925). «Jeg angrer ikke på et eneste år forbundet med ekspedisjonen». Han hadde nylig forsvart sin doktorgrad om den Nord-Atlantiske passatvinden. Ekspedisjonen var for ham et incentiv for «å avbryte min noe ensidige teoretiske utdannelse og til å få utføre feltarbeid i minst flere år». Seks år etter Maud-ekspedisjonen ønsket han å forfølge vitenskapelige problemstillinger i Polhavet og tok ansvaret for programmet under forsøket på å gå under isen med ubåten Nautilus. Han hadde sikkert etter manges mening «kastet» bort de sju beste år av sitt liv i isødet, men det forhindret ikke at han allerede i 1932 fremsto som den best kvalifiserte kandidat til direktørstillingen for Scripps Institution of Oceanography, det største marine forskningsinstituttet på USA’s vestkyst og i 1948 første direktør i Norsk Polarinstitutt frem til 1954. 

Jeg angrer ikke på et eneste år forbundet med ekspedisjonen

Hvor finner vi i dag en lignende forståelse av at det er ikke nok å sitte med en datamus i hånden og ønske seg data, du må ville noe mer? Du må ha forståelse for at arbeidet med feltobservasjoner er minst like viktig som analysen. Nansen-, Amundsen- og Sverdrup-generasjonen satte Norge på kartet i utforsking av Polhavet. Vi kan bare undres over at seinere generasjoner av norske forskere ikke har latt seg inspirerer til videre vitenskapelig polar nysgjerrighet. I stedet har vi unisont hengitt oss til krampaktig nasjonal rendyrking av nostalgi?  Det er hevet over enhver tvil at mangelen på norsk forskningsinnsats som krever fysisk tilstedeværelse i Polhavet har ikke bare vært mangel på ressurser slik man ofte hører, men har først og fremst demonstrert en idéfattigdom og mangel på initiativ som har vært et hundreår-langt antiklimaks til det pionérene sto for. Kostnaden for isdriftekspedisjon Fram-2014/15 i Polhavet (12 mndr.) er sammenlignbar med utgiftene til skituren i Antarktis i forbindelse med Nansen-Amundsen jubileet i 2011 foretatt av direktøren i Norsk Polarinstitutt Jan-Gunnar Winther, Vegard Ulvang, Harald Jølle og Stein P. Åsheim.

Hvor finner vi i dag en lignende forståelse av at det er ikke nok å sitte med en datamus i hånden og ønske seg data, du må ville noe mer?

Det er ganske ubegripelig at det gikk 118 år fra Fram-ferden til neste norske isdriftekspedisjon (Fram-2014/15).  Hvorfor er det blitt slik? Noe av forklaringen har kanskje sammenheng med fokuset på Svalbard-traktaten. Stortingets vedtak i 1928 om å opprette Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (fra 1948 Norsk Polarinstitutt) gjorde etterkrigstidens kunnskapsinnhenting suverenitetsdrevet med fokus på øygruppen i nord. Men prosesser i naturen kjenner ingen imaginære politiske konstruksjoner. Framstredet er dypvannsåpningen mellom Svalbard og Grønland og kan betraktes som inngangsdøra til det dype polbassenget som er over to ganger arealet av Middelhavet. Satsing på forskning på Svalbard er det stor enighet om, men forblir vi sittende ved døråpningen, kan vi ikke vite hva som foregår i rommet nordafor. Vår ensidige tilnærming til polarforskning i nord er et dilemma som har fulgt oss i lang tid og har omsider fått oppmerksomhet i Forskningsrådet. Norge har relativt stort publiseringsvolum (nr. 5), men den relative siteringsindeksen forteller at relevansen i internasjonal sammenheng er begrenset (Norge nr. 12) - hva vi gjør blir for provinsielt. Spesielt krever klimaproblematikken et pan-arktisk perspektiv. 

Det virker som organisert norsk utnyttelse av denne fantastiske samarbeidsmuligheten har vært bevisst trenert av vårt nasjonalt ansvarlige polarmiljø

De to første dieseldrevne isbryterne (Oden og Polarstern) som tok seg frem til Nordpolen i 1991 med 94 forskere ombord innledet en revolusjon i utforskninga av Polhavet. Isbryter-perioden har vart i over 25 år, men kun et trettitalls norske forskere har deltatt gjennom personlige samarbeidsprosjekter. Det virker som organisert norsk utnyttelse av denne fantastiske samarbeidsmuligheten har vært bevisst trenert av vårt nasjonalt ansvarlige polarmiljø. Sverige og Tyskland som er naturlige samarbeidspartnere har hittil gjennomført over 30 sommerekspedisjoner i Polhavet og har sammen med Canada og USA og de >1500 deltakende forskere brakt vårt kunnskapsnivå om Polhavet til et nytt nivå. Med dette bakteppet kommer det nye norske isgående fartøyet Kronprins Håkon inn på banen. Fartøyet har cirka halve maskinkraften til den svenske isbryteren Oden og aktiviteten blir begrenset til et område som strekker seg fra Svalbard omtrent halvveis til Nordpolen. Kan vi gjøre noen forskningsmessig forskjell?  Det får tiden vise, men utfordringene blir etter min oppfatning mye større enn de fleste forestiller seg. Med et fartøy til 1,4 milliarder kroner blir det et stort behov for å skryte av egen innsats, men realitetene i et større perspektiv vil nok være annerledes. Det vil kreves noe mer enn å gjøre ting på samme måte som før, prosjektene trenger å bli mer innovative enn hva som hittil er demonstrert i hvert fall innenfor norsk geomarin forskning.

Hvor er pionérånden hos forskerne, og hvor er visjonen hos ledelsen ved UiB?

Norge har et nasjonalt institutt for polarforskning som medfører en naturlig forventning om nasjonal tilrettelegging av logistikk for å utnytte potensialet i hele det norske forskningsmiljøet. Så langt har historia dessverre vist en introvert institusjon som er mer opptatt av å bruke sine priviligerte stilling til å konkurrere med andre enn å tilrettelegge for maksimal utnyttelse av det nasjonale miljøets kunnskapsressurser. Denne uholdbare situasjonen bidro til å tenke nytt. Nansens Fram var et spesialfartøy som skulle motstå iskreftene, et annet alternativ er å unngå iskreftene ved å sveve over isen med en luftputebåt. En måke som står på en fot har tilnærmet samme trykk pr. flateenhet mot underlaget som fartøyet med full last (9 tonn).  Gjennom internasjonalt samarbeid har UiB siden 2008 disponert en luftputebåt som vi etter hvert har utviklet til en fullverdig forskningsplattform. Den kan anvendes til prosjekter i drivisen hvor utstyret er kompakt og veier mindre enn et halvt tonn. Med luftputebåten har Norge fått et nytt logistisk alternativ som gjør samarbeid med internasjonale isbryterekspedisjoner til en vinn-vinn situasjon. I samarbeidets ånd kan vi bli brakt inn i den sentrale delen av Polhavet uten at det koster en krone. Gevinsten for isbryteren er utvidet vitenskapelig innsatsområde. Samarbeidsavtalen sier at dette gjør vi sammen, isbryterinstitusjonen får kopi av våre data, men vi har førsteretten til å publisere. Luftputebåten kan være neste generasjons isdriftstasjon i en situasjon hvor isdekket i Polhavet i gjennomsnitt blir stadig tynnere og tradisjonelle isdriftstasjoner upraktiske. Miljøvennlighet og kostnader er viktige stikkord. Det daglige forbruket av drivstoff til en dieseldrevet isbryter (60 tonn) er tilstrekkelig til 4 års isdrift med en luftputebåt. Luftputebåten er den eneste polarforsknings-plattformen i verden i sitt slag og eieren, John K. Hall ønsker å donere fartøyet til en norsk forskningsinstitusjon. Verdien av en slik farkost er ca. 15 mill. kroner.

UiB sitt dilemma - pionérånden som ble søkk borte

Polhavet vil ikke bli mindre interessant i fremtiden. Men hvor er pionérånden hos forskerne, og hvor er visjonen hos ledelsen ved UiB? UiB’s aktivitet i Polhavet siden 2011 er knyttet til en pensjonist. Ved overgangen til pensjonstilværelsen hadde Institutt for geovitenskap satt opp polar marin geoforskning i sin ferske strategiplan. Den frigitte stillingen skulle prioriteres geomarin polarforskning, men intensjonen bare forsvant. Seinere har et møte med UiBs rektor om overtakelse av luftputebåten ikke gitt annet utbytte enn uttrykt skepsis om økonomisk og juridisk ansvar selv om en eventuell årlig økonomisk forpliktelse er innenfor det selv en stakkars pensjonist kan absorbere i tillegg til husholdningsbudsjettet.  Dette er egen alternativ logistikk som gjør oss til en attraktiv internasjonal samarbeidspartner - huff og atter huff! Nå er pensjonisten involvert i to finansierte isdriftprosjekter i de neste årene (april-aug. 2019 og sept. 2019 til sommeren 2020). Den store nedturen er at når dette er over i slutten av 2020, vil ti år være gått uten noen form for overføring av kunnskap. Problemet er at ingen synes å ville noe!  Luftputebåtalternativet ville gi UiB et uavhengig logistisk alternativ.

Det er umulig å ha sympati med et universitet som både på forsker og ledelsesnivå demonstrerer en idéfattigdom og mangel på initiativ som er ganske utrolig

H.U. Sverdrup viste en mental holdning og tålmodighet i sin polare nysgjerrighet som etter mitt skjønn mangler sidestykke i norsk polarforskning. Det er umulig å ha sympati med et universitet som både på forsker og ledelsesnivå demonstrerer en idéfattigdom og mangel på initiativ som er ganske utrolig. Dere må ville noe! Problemene er først og fremst i eget hode og skyldes i mindre grad andre faktorer.

Figuren viser operasjoner med luftputebåten i Polhavet så langt (rød strek).

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed