Kampen om kvalitet i undervisning

Publisert:24. september 2018Oppdatert:24. september 2018, 13:23
Er det nå sikkert at lærere i akademia helst vil gjemme seg vekk på kontoret og er dårlige pedagoger, spør Roar Ulvestad fra Utdanningsforbundet. Foto: Magnus Vabø

Om jeg fikk en dag som kunnskapsminister ville jeg blåst støvet av den gamle «undervisningsdosent»-tittelen.

Kunnskapsminister for høyere utdanning, Iselin Nybø, er ute med krav om pedagogikk for tilsetting i høyskole- og universitetssystemet. 1. september 2019 får vi en ny forskrift for å bøte det antatt store pedagogiske hullet i akademias blankpolerte buksebak. Jeg er selv veldig usikker på hvor stort dette hullet er. Med nesten ni års høyere utdanning fra universitet har jeg møtt et stort antall forelesere, som ut fra Nybøs beskrivelse burde være en begredelig gjeng av studenthatende forskningsdiggende fagnerder. Kanskje jeg bare er heldig, men jeg har møtt engasjerte, fagglade og inspirerende forelesere som har ost kvalitet, både i faglighet og samhandling. Det paradoksale er at til bedre forberedt jeg selv har vært til undervisningen jeg har mottatt, til mer inspirerende har foreleserne vært, og til mindre forberedt jeg har vært, til dårligere har foreleserne vært. Underlige greier dette. Det kan godt være at kunnskapsgrunnlaget mitt er mangelfullt, men er det nå sikkert at lærere i akademia helst vil gjemme seg vekk på kontoret og er dårlige pedagoger?

Dårligere lønn

Kanskje det heller er på tide å se på tellekantsystemet og myke opp i dette? Undervisning og formidling blir i svært liten grad belønnet i dagens system. Når karriere og lønnsdannelse er knyttet til kriterier for produksjon av fagfelleproduserte fagtekster i anerkjente fagtidsskrifter og forskningsprosjekt er veien til ekstra penger i kassen, er dette mektige premiss som dikterer universitetslærernes hverdag i stor grad. Å prioritere formidling og undervisning innebærer i dag å sette håndbrekket på karriere og lønn. NOKUT ( Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga) sidestiller kvalitet i høyere utdanning med produksjon av doktorgrader og forskningspoeng når de «akkreditere(r) og føre(r) tilsyn med institusjonar og utdanningar ut frå nasjonale og internasjonale standardar» (nokut.no) I praksis betyr det at enkeltinstitusjoner i Universitet og høyskole får et redusert omdømme om det blir fokusert på formidling og undervisning. Å belønne forsking er dermed en institusjonalisert faktor som kan virke truende på satsing på det som skjer i møte med studenter.

Rammer lektorsjiktet

I tillegg er akademia underlagt et eget system og avtaleverk for lønn som, for å bruke en populær metafor om lønnsdannelse, ikke er «harmonisert» med kompetanselønnssystemet som vi har i grunnskole og videregående. I dette systemet får du uttelling for kompetanse og ansiennitet, og konkurrerer ikke med dine kollegaer om penger. Den lokale lønnsdannelse som brukes i akademia rammer særlig det sjiktet av lærere i høyere utdanning som har lavest utdannelse, høyskole- og universitetslektorene. Det skaper også et kaotisk, urettferdig og uoversiktlig system nasjonalt, der vi har eksempel på at lavest betalte prosessor er dårligere lønnet enn en lektor i skolen.

De kommer gjerne fra skolen, og mange returnerer til skolen når de har kjent på lønnsbetingelsene over tid. En lektor kan gå ned over hundre tusen i overgangen fra skole til universitet. Disse har heller ikke forskningskompetanse, slik at de kan konkurrere og delta i kampen om forskningsmidler. Om vi hadde hatt et lønnssystem som ikke skapte denne hårreisende kontrasten, ville flere søkt seg til akademia.

Upresist tiltak

Å stille krav om pedagogikk for ansettelse i høyskole og universitet er et velment men upresist tiltak på symbolnivå, som aldri vil bli tilstrekkelig til å utfordre kvalitetshindre på systemnivå. NOKUT bør få mandat til å myke opp i sine kvalitetsvurderinger slik at vi faktisk kan få en styrket kvalitet gjennom å gi formidling og undervisning en sterkere rolle, og vi trenger et lønnssystem som styrker rekrutteringen av gode pedagoger fra skole. Da tenker jeg selvfølgelig på den delen av akademia som holder på med lærerutdanning i ett eller annet format.

I den ideelle verden ville jeg om jeg fikk en dag som kunnskapsminister tillegg blåst støvet av den gamle «undervisningsdosent»-tittelen, en tittel som er administrativt sidestilt basert med professor, men som i stedet for å bygge på kriterier knyttet til vitenskapelig produksjon, er basert på et karriereløp fokusert på undervisning. Universitetene prøver seg nå med en meritteringsordning der en kan konkurrere om å blir «fremragende underviser», og få et vesentlig lønnspåslag. Om et universitet har fem «fremragende undervisere», betyr det logisk sett at alle de andre er mindre enn fremragende. Majoriteten av lærere er dermed nest best eller dårligere, frem til de klarer å stikke seg såpass frem at de kommer gjennom neste godkjenningskomite sitt nåløye. Skulle meritteringsordning være en løsning, måtte det være noe som var tilgjengelig for alle, knyttet til arbeid over tid, og vurdering etter brede kriterier.

Det er jo ikke sånn at alt klokt skjer i fremtiden mens fortiden er en lang kjede av feilsteg. Krav om pedagogikk for tilsetting i høyere utdanning er en invidualiserende og overflatisk tilnærming for å kompensere for mangler på systemnivå som følger sine egne lover, tilsynelatende uavhengig av skiftende politiske regimer.

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed