Open access kan gå helt ille

Publisert:24. september 2018Oppdatert:24. september 2018, 13:09
Kjell Erik Lommerud, professor i samfunnsøkonomi, er skeptisk til overgang i såkalte Open Access-tidsskrift. Foto: Paul Erik Rosenbaum

Statsråd Iselin Nybø og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen har først i

Statsråd Iselin Nybø og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen har først i Dagens Næringsliv og siden i Khrono presentert og forsvart den såkalte Plan S – en plan for å tvinge alle forskere som mottar støtte fra det europeiske forskningsrådet eller en rekke nasjonale forskningsråd i Europa over på Open Access tidsskrifter. Etter min mening kan det eksisterende kvalitetssikringssystemet i forskningen bryte sammen samtidig som et fullgodt alternativ ikke kommer på plass. Det er også langt fra sikkert at problemet med markedsmakt hos vitenskapsforlagene blir løst.

Mye vil stoppe opp

Nybø/Røttingen uttaler seg som om kvalitetssikring i forskning dreier seg om et enkelt ja/nei spørsmål – holder denne forskningen standarden? Det er jo bra at røvertidsskrifter avsløres og at forskning som ikke i det hele tatt holder normal standard lukes ut. Men kvalitetssikringssystemet i de aller fleste fag baserer seg på et hierarki av tidsskrifter. Jo lenger opp du kommer, jo tøffere blir kvalitetskravene – ikke bare på at ting er gjort riktig og etisk, men at ting er interessant og motivert og belyst fra alle mulige og umulige vinkler.

Forskning kvalitetsvurderes i mange sammenhenger, forskningsbevilgninger skal deles ut, ansettelser skal foretas, folk skal rykke opp til professor, institutter og fagfelt skal evalueres. Man slipper jo ikke unna å lese selve forskningen, men i praksis vil mye stoppe opp hvis en ikke kan lene seg på at materialet alt har vært igjennom kvalitetssikring av internasjonale toppfolk i tøffe revisjoner og refusjoner i tidsskriftsverdenen.

Forby nivå 2?

Plan S påbyr Open Access publisering, men det er det samme som å forby publisering i de aller beste tidsskriftene, som Science, Nature, Lancet, Quarterly Journal of Economics og American Sociological Review. De fleste forskere publiserer aldri sånne steder, men nesten alle gode tidsskrifter under dette nivået vil også være forbudt. I veldig mange fag vil Open Access påbudet for eksempel være et forbud mot å publisere på det som i tellekantsystemet heter nivå 2, det vil se 20 % beste tidsskriftene. Nybø/Røttingen sier det vil dukke opp Open Access tidsskrifter som passer i alle felt, men da er man tilbake til idéen om at bare man passerer en nødtørftig minstestandard så er det bra nok. Denne typen ødeleggelse av kvalitetssikringssystemet i akademia kommer aldri til å slå igjennom for eksempel på de ledende institusjonene i USA.

Det er ikke slik at verden venter i spenning på alle de millioner forskningsresultater som publiseres. I stedet er det en intens kamp om oppmerksomheten. Klarer man å komme et stykke opp i tidsskriftshierarkiet øker sjansen dramatisk for å bli lest og sitert. Hvis alle tidsskrift skulle være like gode eller like dårlige, er jeg stygt redd at de som stakk av med oppmerksomheten var de som jobbet på de mest prestisjefylte universitetene, og det er ingen fordel for forskere basert i Norge. Nybø trekker fram at Tidsskrift for samfunnsforskning økte siteringene sine da de ble et Open Access tidsskrift. Det relevante spørsmålet er imidlertid om man får mest innflytelse av å publisere i et internasjonalt toppskrift med abonnementsbetaling eller i et relativt perifert Open Access tidsskrift.

Legges vekt på publisering

Paradoksene velter fram. Forskningsrådet har i tiår drevet fagevalueringer for å motivere norsk forskning til et høyere ambisjonsnivå. Nå skal man publisere i nystartede Open Access-tidsskrifter som i beste fall vil bruke tiår på å etablere seg. For å få de mest prestisjefylte tildelingene fra EU og NFR legges det veldig stor vekt på publisering på høyeste nivå. Etter at man nå har fått tildelingene skal topp-publisering forbys. Det er et stort press i bransjen for å rekruttere internasjonale toppforskere til Norge – ingen vil komme til et land der kvalitetspublisering er forbudt. Vi blir oppmuntret til internasjonalisering og medforfatterskap med utlendinger, men hvem i utlandet vil skrive sammen med nordmenn hvis det innebærer et tilnærmet publiseringsforbud?

Forretningsmodell

Open Access er en forretningsmodell. Vitenskapsforlag kan ta betalt gjennom tre kanaler: man kan ta betalt fra leserne, fra forfatterne – og også fra innsendere som blir refusert. Stenger man muligheten til abonnementsbetaling, vil et fortjenesteorientert forlag prøve å dekke seg inn langs de to andre linjene. Open Access tidsskriftet PLOS ONE publiserer 20-30 000 artikler i året med en forfatterbetaling på 15 000 kroner per artikkel. Det gir inntekter på rundt tre milliarder kroner på de rundt ti årene tidsskriftet har eksistert.

Scientific Reports trykker også titusenvis av artikler til samme pris. Det interessante er at dette tidsskriftet eies av Springer-Nature, et av de kommersielle forlagene med markedsmakt vi sier vi skal bekjempe. Det går an å tjene penger på Open Access også, insentivene er å åpne slusene for å publisere mest mulig. Dette er ikke tidsskrifter uten kvalitetskontroll, men trykker man titusenvis av artikler, begynner det å ligne elektroniske oppslagstavler.

Jeg frykter at også innsendelsesavgiftene går i været hvis abonnementsinntekter forbys. Mange av de gode tidsskriftene i verden publiserer fra 35 – 100 artikler i året. Forfatterbetaling vil nesten ikke gi inntekter. Men disse tidsskriftene kan fort sile et par tusen artikler for å finne fram til de få artiklene de trykker. En ung ambisiøs forsker som vil publisere der det legges merke til, må regne med en haug med refusjoner. Tenk hvor tungt det vil være å prøve å få arbeidsgiver til å betale for alle disse innsendelsene hvis de skulle koste tusenvis av kroner per stykk.

Kampanje mot de dyreste

Ikke alle vitenskapsforlag er drevet av profitthunger. I mitt fag, samfunnsøkonomi, har det nærmest vært ført en kampanje mot de overprisede tidsskriftene fra de kommersielle forlagene. Dette har ført til at det er startet mange nye tidsskrifter med basis i vitenskapelige medlemsforeninger – tidsskrifter som tar abonnementsbetaling, men til en lav pris. Dette har vært en stor suksess, og en liste over de tyve beste tidsskriftene ville fort inneholde syv relativt nystartede tidsskrifter av denne typen. Open Access-kampanjen vil kunne sveipe bort også disse idealistiske tidsskriftene, hvilket ville være en stor tabbe.

Trenger vi Open Access? Det er selvfølgelig bra at forskningsresultater er lett tilgjengelige . Men i mitt fag samfunnsøkonomi kommer en langt med den typen Open Access som kalles «grønn». Det betyr at forfatteren legger ut for eksempel på egen hjemmeside en variant av artikkelen som er lik den trykte artikkelen bortsett fra den grafiske designen. Dette gir relativt god tilgang til forskningsresultater uten å innføre de mest omveltende formene for Open Access.

Hvis betalingen snus fra leserne til forfatterne, slik Open Access-forslagene impliserer, kan det bety at forskere på ressursfattige institusjoner får bedre tilgang til å lese artikler, men de vil ikke ha råd til å publisere. De store Open Access-tidsskriftene er ofte gratis å publisere i for forskere fra de aller fattigste landene i verden, men det finnes mange slunkne universitetsbudsjetter i de litt rikere landene.

Risikabel politikk

Open Access-aktivister håper antakeligvis at tidsskriftene gir etter og innfører gratis lesing av artikler hvis de mister forskningsbidragene fra forfattere i noen europeiske land. Jeg tror de kommersielle forlagene vil starte noen Open Access-tidsskrifter for å få med seg all den forfatterbetalingen som skal betales inn, mens de mest prestisjefylte tidsskriftene vi knapt klarer oss uten, tror jeg vil fortsette som i dag. Vi burde i hvert fall kunne være enige om at Open Access er en risikabel politikk som kan slå alvorlig feil.

Det er viktig ikke å hengi seg til magisk tenking rundt hva Open Access kan føre til. Hvis resten av verden bare fortsetter med det samme tidsskriftssystemet og kvalitetssystemet som før, vil Norge og en del europeiske land ha meldt seg ut av forskningsfronten og sagt farvel til ambisjonene. Det er ikke sikkert at hvis vi river ned de bestående strukturene i publiseringssystemet, så vokser det fram en vidunderlig ny verden av seg selv.

Norge betaler 300-350 millioner i abonnementsbetaling for akademiske tidsskrifter. I et system med forfatterbetaling på rundt 15 000 kroner per artikkel vil vi betale litt mindre. Open Access vil være dyrere for de mest forskningsaktive institusjonene og billigere for de institusjonene som publiserer mindre. Hvis kommersielle forlag følger de insentivene som ligger i Open Access, kan de klippe forskningsresultatene i mindre biter og trykke mange flere og kortere artikler enn i dag og det blir dyrt.

En forutsetning for at Open Access skal bli billigere er at vi sier opp alle dagens abonnementer. Hvis USA og Asia fortsetter som før med det tidsskriftssystemet og kvalitetssystemet vi har i dag, vil det bety helt å klippe over forbindelsen til forskningsfronten, så dette er knapt realistisk. Vi kan fort ende opp med å betale både for publisering og for de fleste av abonnementene vi har i dag.

Kan være skadelig

Ingen kjenner fremtiden, men Plan S har potensiale for i betydelig grad å være skadelig for norsk forskning. Vi bruker noe sånt som 35 milliarder på universitets- og høgskolesektoren. Vi får håpe det også skapes verdier på dette nivået. Det skal ikke store svekkelsen i verdiskaping fra forskingen før en besparelse på for eksempel 100 millioner på tidsskriftssiden blir ubetydelig.

Et annet problem med Plan S er at det enøyde fokuset på Open Access tar oppmerksomheten vekk fra andre måter å bekjempe markedsmakt i forlagsbransjen på. Jeg har alt nevnt medlemsforeningene og deres mulighet for å starte idealistiske tidsskrift med lav abonnementsavgift. Grunnen til at medlemsforeningene lettere enn andre kan få i gang nye tidsskrift er at de ofte har muligheten til å mobilisere toppkompetente ekspertvurderere fra medlemsmassen sin. Det som hindrer raske omveltninger i den akademiske forlagsbransjen er at uetablerte tidsskrifter sliter med å få gode ekspertvurderere til å jobbe gratis for seg.

Et annet moment er at europeisk konkurransepolitikk ser ut til å ha sviktet. Store kommersielle vitenskapsforlag som NatureSpringer, Elsevier og Wiley har fått markedsmakten sin ved oppkjøp og fusjoner. Konkurransepolitikken må reformuleres slik at det gis hjemmel til å gripe inn mot prosesser som så tydelig skaper altfor stor profitt hos aktører i sektoren.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed