Pionérånden er absolutt nødvendig selv om man er verdensklasse

Publisert:13. september 2018Oppdatert:13. september 2018, 11:33
Boretest fra «Håkon Mosby i Beitstadfjorden.

Du møter ikke fremtiden med å gjøre det samme du alltid har gjort, skriver Yngve Kristoffersen i svar til Tore Furevik.

Vi må glede oss stort med Furevik i innlegget 4 sept. om at det gror godt i polarforskinga i Bergen. Prosessen er imidlertid en reise som hele tiden er avhengig av nye data, innovasjon og forskerenergi. Mitt innlegg 31 august gjaldt Polhavet nord for iskanten og ikke noen annen del av polarforskingen. Forskning som gjelder havbunnen og vannmassene i Polhavet betinger at vi må fysisk inn for å skaffe prøver. Fjernmåling er et fantastisk verktøy, men begrenset til isen, havoverflaten og geopoptensialfeltene (gravimetri, magnetisme). Rommet innafor døråpningen i Framstredet av størrelse to ganger Middelhavet og alternativet med luftputebåten som ble omtalt i innlegget 31 august er bare en side av saken.

En uvirkelig situasjon –hvor er pionérånden?

Teknologiske fremskritt er ofte avgjørende for ny grunnleggende forskning og forståelse av prosesser i naturen. Ta bare et instrument som multi-stråleekkoloddet. Det har åpnet en hel ny verden av detaljer om hvordan havbunnen ser ut og hva som foregår der. På samme måte kan teknologiske fremskritt for å få sedimentprøver fra havbunnen gi forskerne bedre geologisk grunnlagsmateriale for forskning på fortidens klima. Nå forventer vi en ny giv, fordi Norge har fått et nytt isgående fartøy til 1.4 milliarder og forskerne kan endelig komme inn i Polhavet.  Dessverre er det ingen som tør vedkjenne seg at maringeologene vil dra på tokt med utstyr som ikke har utviklet seg siden 2. verdenskrig og selv har de aldri ofret en tanke på forbedring. En prosjektsøknad til forskningsrådet vil sikkert få rosende omtale av selvbevisste internasjonale kolleger fordi hele miljøet tenker at slik skal det være! Situasjonen er direkte uvirkelig; oljeindustrien borer horisontalt på kilometervis, men på havbunnen kommer det norske akademiske miljøet diltende med sine rør med et blylodd på toppen – mest fordi ingen føler seg «tvunget» å tenke nytt.

I dag er det slik at mange nasjoner har topp moderne forskningsinfrastruktur og gode forskere med gode problemstillinger. En kritisk faktor blir hvem får tak i de mest interessante rådata. En institusjon som f.eks. Bjerknessenteret som blant annet er interessert i hva vi kan lære av fortidens klima, vil ha behov sedimentprøver fra havbunnen. Det er tatt anslagsvis 1500 sedimentprøver (de fleste mindre enn 10 meter lange) fra havbunnen i Polhavet. Retorisk kan man derfor spørre: Vil hundre nye prøver gi oss noe særlig mer ny kunnskap verdt ressursinnsatsen? Tvilsomt, kun hvis vi kjenner til lokaliteter med spesielle forhold? Prøvene vil generelt sett gi kunnskap som kan hentes ut fra sedimentarkiv som allerede finnes. Hva er det da som skal til for å gjøre en forskjell? Her burde pionérånden dukke opp: Kan vi finne enkle tekniske alternativer for å skaffe bedre sedimentkjerner fra havbunnen. Det trenges prøver som gjør det mulig å komme lengere tilbake i tid og kanskje gi bedre tidsoppløsning. Svaret er et ubetinget ja, men da må man ville noe!

Hva har vi hittil bidratt med?

En vitenskapelig boring i Polhavet nær Nordpolen i 2004 gav et formidabelt kunnskapsløft om klimautviklingen de siste 56 millioner år. Kostnaden var 11 mill. dollar, men uheldigvis manglet det sedimenter for hele 26 millioner år på denne lokaliteten. Det vil gå minst 15 år til neste mulighet for en lignende ekspedisjon. Flere norske forskere har arbeidet med borekjernene fra 2004, men de færreste er klar over at UiB var den viktigste katalysatoren til at denne boringen ble en realitet. Forskere fra UiB tok initiativet i 1991 til at det ble gjennomført en test om hvor godt isbryteren «Oden» kunne holde posisjonen i 2 meter tykk drivis, og vi forbedret utstyret som gjorde det mulig å samle inn de første seismiske data over den undersjøiske ryggen nær Nordpolen. I 1996 forsøkte vi å bore på ryggen og i 2001 gjennomførte vi den seismiske borestedsundersøkelsen som var påkrevet for en fremtidig boring. Interessant nok fremgår av hovedartikkelen i Nature med resultatene fra boringen at vår innsats ble belønnet som forfatter nummer 37 av 37 -  en ikke uvanlig historie om mange egoer og spisse albuer når det foreligger eksotisk prøvemateriale.

Muligheter

Inspirert av erfaringer fra en periode som delegat i Technology and Engineering Committee i det internasjonale Ocean Drilling Programme, var mitt «fattigmannsopplegg» for å skaffe sedimentprøver følgende: et islagt hav eller en speilblank norsk fjor krever ikke en komplisert mekanisme for å kompensere for bølgebevegelse under boring. Vi må kunne gjøre grunne boringer fra et vanlig forskningsfartøy. De første testene ble gjort i 1993 med forskningsfartøyet «Håkon Mosby» inne i Trondheimsfjorden med innleiet liten landborerigg og en boreplattform laget av rammen til en lastebil supplert med ekstra jern fra verftet Mjellem og Karlsen. Seinere prosjektforslag fikk støtte fra NFR og vi forsøkte oss med hell i Antarktis i 1996 fra det finske fartøyet «Aranda», men var uheldig i 1997 på den norske Antarktisekspedisjonen. Hovedambisjonen var boring i Polhavet. Våre svenske kolleger var så positive for ekspedisjonen i 1996 at det ble skåret et hull i bunnen på isbryteren «Oden» og satt inn en brønn med diameter 1 meter opp til dekksnivå. Vi satte stigerøret fra fartøyet ned til havbunnen på 962 meters vanndyp ikke langt fra Nordpolen, men fikk problemer under nedføringen av selve borestrengen og forsøket måtte avbrytes. Boreforsøket gav imidlertid støtet til en større internasjonal mobilisering gjennom Ocean Drilling Programme og ble seinere gjennomført av et isgående boreskip assistert av to isbrytere i 2004.

Å være ansatt på et universitet er et privilegium større enn de fleste oppfatter. Du kan selv bestemme hva du skal forske på. Blir du nysgjerrig på et problem, kan du forfølge det til krampa tar deg. Du kan være uheldig å bruke energi på noe som viser seg å være et blindspor, men lønna beholder du uavkortet uansett. Hvilken annen arbeidstaker i privat sektor kan drømme om noe slikt?  I tillegg vil du som ansatt ha tilgang til kostbar infrastruktur som f.eks. et forskningsskip. Blir dette potensialet utnyttet godt nok? Skal du være i forkant på et marint forskningsfelt, er metodeutvikling og teknologi viktig. Dette er åpenbart for GeoBio senteret ved UiB, men realiteten er at det marine geo-miljøet ved UiB har sammen med andre norske universiteter vært i pengestrømmen fra oljeindustrien fra dag én uten at noen har utvist snev av interesse for metodeutvikling – og dette er forskningsinstitusjoner. 

Den klassiske metoden for å ta sedimentprøver fra havbunnen er banal mekanikk; et langt rør blir drevet ned i bunnen av vekten av et blylodd på toppen av røret. Vi har sett en utvikling hvor amerikanerne ledet an fra midt på 1970-tallet og filosofien var mer bly og lengere rør inntil bristepunktet for wiren som skal hente utstyret opp fra havbunnen. Franskmennene raffinerte konseptet litt og dominerte internasjonalt i 1990-årene til etter årtusenskiftet fordi opplegget også krevde et spesielt fartøy. Etter en mer enn tyve år lang utviklingshistorie har tyske forskere (Bremen) via USA, Japan og Australia, plukket opp et konsept med en borerigg som står på havbunnen og fjernstyres fra overflaten (MEBO). Den krever imidlertid et omfattende teknisk støtteapparat og stiller spesielle krav til fartøyet. Ingen har brydd seg om at vanntrykket kan gi dem all den energien de trenger. Her hadde vi til og med et patent utprøvet i Byfjorden med «Håkon Mosby».

Forskerne ved UiB må ville noe

Furevik omtaler i innlegget 4 sept. nivået på polarforskningen ved UiB slik den er i dag. Hvorfor tar ikke forskerne ved UiB opp den rimelig enkle teknologiske utfordringen med å forbedre sin prøvetakingsmetodikk som kan bidra til en «leading edge» i marin geoforskning?  Vi har idéer som vi vet vil fungere; boring fra forskningsskip og bruk av vanntrykket i stedet for bly som drivkraft. Du trenger en forsker med interesse, en mekaniker som sikrer fremdrift og tilgang til et fartøy på Byfjorden et par dager innimellom for å teste idéer. Problemet er absolutt ikke ressurser, men fravær av kultur for innovasjon i det marine geo-miljøet i Bergen! Det er lettere å lese brosjyrer og be om penger. Etter min oppfatning, er det ikke samsvar på geo-siden mellom det vi disponerer av ressurser og måten vi utnytter disse på. Innovasjon er i stor grad en prøve/feile prosess som mange på kort sikt finner lite forenlig med kravet om tellekanter og publikasjonsvolum. Symptomatisk har det vært å oppleve en herværende professor som ville ikke risikere sitt vitenskapelige omdømme ved å delta på et så usikkert prosjekt som å teste en idé for grunne boringer med forskningsskipet «Håkon Mosby» - du kunne risikere å komme hjem uten et sandkorn på dekk!  Om så var, hadde vi i alle fall lært noe i prosessen. Du møter ikke fremtiden med å gjøre det samme du alltid har gjort.  Huff og atter huff!

Pionérånden er nødvendig selv om man er verdensklasse!

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed