Gripsrud: Svar til Tvedt

Publisert:16. oktober 2018Oppdatert:16. oktober 2018, 11:59
Medievitenskap-professor Jostein Gripsrud svarer geografiprofessor Terje Tvedt: Jeg har aldri brukt ordet «tyveri» og aldri ordet «juks» verken i det aktuelle intervjuet, i kronikker og avisinnlegg eller i boka, skriver Gripsrud.
Debatt:

Terje Tvedt er ikke beskyldt for verken forskningsjuks eller forskningstyveri, skriver Jostein Gripsrud.

Terje Tvedt har i et kraftfullt innlegg i På Høyden en rekke påstander om hva jeg har sagt og ment om boka hans, Det internasjonale gjennombruddet. Her er mine kommentarer til dem:

  1. Tvedt sier alt innledningsvis at jeg har beskyldt ham for å drive «forskningsjuks og forskningstyveri». Han gjentar påstanden flere ganger i innlegget: «Gripsrud produserte sin egen fortelling om tyveri av forskning», at det «som et faktum ble slått fast at jeg drev med forskningstyveri» i intervjuet i På Høyden. Dette stemmer ikke. Jeg har aldri brukt ordet «tyveri» og aldri ordet «juks» verken i det aktuelle intervjuet, i kronikker og avisinnlegg eller i boka. I stedet for «juks» snakker jeg for eksempel om bestemte utelatelser i sitater han bringer, og om opplagt skjeve gjengivelser av tekster han viser til. Det samme er påpekt av flere historikerkolleger av ham. Jeg snakker ikke om tyveri, men om «begrepslån», noe som selvfølgelig er helt i orden – særlig om en, gjerne kort, gjør rede for hvor begrepet kommer fra og eventuelt hvordan egen bruk av det skiller seg fra forgjengernes. Det gjør ikke Tvedt, verken i boka eller i dette aktuelle innlegget. Den sterkeste karakteristikken av praksisen hans i boka, kommer etter at jeg har redegjort for hvordan Ottar Brox alt i 1991 og Jill Loga i god tid før Tvedt hevder han «introduserte» begrepet «godhetsregime» i 2003 faktisk snakket om mer eller mindre det samme - og like før jeg gir et tredje eksempel, Anniken Hagelunds arbeider. Den lyder slik: «En redelig forsker vil med en grad av takknemlighet redegjøre for sine forløpere. Tvedts krav på suveren originalitet med hensyn til begrepet om ‘godhetsregime’ er ut fra dette uredelig. Det er nemlig flere enn Loga og Brox han ignorerer eller ‘glemmer’ i denne sammenhengen.» Tvedt framstiller i sin bok både termen og begrepsinnholdet som hans, og peker ikke på en eneste forgjenger eller beslektede tanker. Dette kritiserer jeg. Liksom jeg undrer meg over at historikerkollega Finn Olstads bok fra 2014, Det farlige demokratiet, der Olstad refererer til Tvedt og foregriper idéen om blant annet «det humanitærpolitiske kompleks», ikke er nevnt. Det er ikke «tyveri» jeg kritiserer, det er en faglig sett tvilsom referansepraksis.
  2. Tvedt hevder jeg har framstilt ham som «et umoralsk menneske», begått «karakterdrap», at jeg har lagt fram «bevis på hvilken uærlig, nedrig og ond person» han er, at han er «sleip og uærlig» og at jeg «hater ham så sterkt» etc. Ingen ting av dette stemmer. Jeg kjenner ikke Tvedt og har ingen grunn til å tro at han er noe dårlig menneske. Tvert om har jeg rost ham for mye av virksomheten hans i boka mi. Jeg kritiserer det han har skrevet som historiker, det er teksten(e) hans det handler om, og bare det. Tvedt hevder at jeg i Norsk hamskifte? «påstår» at boka hans «representerer en form for ondskap». Men det ville aldri falle meg inn. Han hevder også at jeg sier jeg har skrevet boka «fordi» jeg er så «opptatt av godheten». Det stemmer ikke. «Dette gode mennesket fra Møhlenpris», som jeg flyttet fra i 2011, betviler jo hele nytten av den Foucault-inspirerte tanken om et «godhetsregime» flere steder i Norsk hamskifte?.
  3. En av forskerne som tidlig leste en del av manuset mitt, kommenterte avsnittet der jeg omtaler boktittelen Norske tenkemåter og det at Georg Johannesens bok og begrep om «den norske tenkemåten» er unevnt. Vedkommende mente det var å stille for store krav til en stor del av Tvedts lesere i dag å forutsette kjennskap til Johannesens 40 år gamle bok. Derfor la jeg inn i kursiv at jeg snakker om Tvedts og min generasjon. Det Tvedt forteller i innlegget her, viser at han har vært inne på tanken om en drøfting som den jeg etterlyser. Det kan ikke en leser av boka hans vite. At han utelot referansen helt - selv 2-3 setninger om sammenhengen – var, etter min oppfatning av god referanseteknikk, uklokt.
  4. Tvedt husker ikke at han var på seminar lørdag 9.6. 2001. Det både tror jeg og har stor forståelse for. Men den som sto og snakket til forsamlingen, hadde god oversikt over hvem som satt på første benk – og har et glassklart minne om det.
  5. Tvedt mener at undertegnede «i flere år» har «brukt livet sitt på å studere såpeoperaen Dynastiet». Han synes å mene det er diskvalifiserende. Det er rett at jeg i 1995 ga ut den drøyt 300 sider lange boka The Dynasty Years, og at det tok flere år å få den ferdig – ikke minst fordi jeg gjorde så mye annet samtidig. Men det er god sammenheng mellom den boka og de to bøkene på henholdsvis cirka 400 og 300 sider jeg ga ut i 1981 og 1990 om teatervirksomhet med mye mer i henholdsvis arbeiderbevegelsen og «norskdomsrørsla» 1890-1940, betraktet i et offentlighetsteoretisk perspektiv.  Dynastiprosjektet mitt tok utgangspunkt i det historikeren Hans Fredrik Dahl kalte «tidenes kulturdebatt», som i bunn og grunn handlet om TVs rolle i en offentlighet i omstrukturering, hvor NRK-monopolets tid gikk mot slutten og «flerkanalsamfunnet» var umiddelbart forestående. Kapitlet om den norske debatten ble da også inntatt i flere utgaver av USAs mest brukte antologi for universitetsstudier av TV-mediet.
  6. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å «utstøte» Tvedt fra «det gode selskap». Jeg håper han for eksempel fortsetter som kritiker av norsk bistand og militære fredsoperasjoner i mange år ennå – på best mulig saklig grunnlag.
  7. Kritikken min av Det internasjonale gjennombruddet er ikke enestående. Som professor og nestor Jarle Simensen sa i sin anmeldelse av boka i Dagsavisen 10.4., har den «skapt mye oppstyr» men til da «avfødt få faglige kommentarer». Men nå har de altså begynt å komme. En anmeldelse i Historisk tidsskrift skal også være på vei. Det må Tvedt leve med, selv om boka hans nå i over et halvt år har «blitt diskutert av flere av landets ledende politikere, på en rekke folkemøter fra Kristiansand til Tromsø», og har «ført til mange og lange avisartikler om Norges moderne utvikling».

Jeg vedlegger tre lenker som fører til vurderinger av boka fra tre historikere, i kronologisk rekkefølge: Anne Minken, Jarle Simensen og Hallvard Tjelmeland. Så kan leserne av På Høyden vurdere om jeg virkelig er så alene med min faglige kritikk.

 

Anne Minken i Klassekampen 9. desember 2017 (krever innlogging):

http://www.klassekampen.no/article/20171209/PLUSS/171209808&loggedin=1

 

Jarle Simensen i Dagsavisen 10. april 2018:

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/terje-tvedts-retorikk-og-metode-1.1126686

 

Hallvard Tjelmeland i Klassekampen 12. oktober 2018:

https://dagens.klassekampen.no/2018-10-12/sabler-ned-tvedts-historiebok

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed