Gi oss mer tverrfaglig refleksjon, dropp eliteprogrammene

Publisert:1. november 2018Oppdatert:1. november 2018, 13:28
Innleggsforfatterne mener man bør satse på tiltak som kan gagne alle - ikke bare noen studenter og undervisere.

Skal universitetene forbedre høyere utdanning, bør de satse på tverrfaglighet og refleksjon over kunnskap, heller enn program som er til nytte for en liten elite.

Høstens debatter om merittering av forelesere, etablering av honours-program og endring av stipendordningen er et forsøk på å forbedre høyere utdanning. Hensiktene med å innføre disse ordningene er gode; flinke undervisere bør anerkjennes, og det er viktig at folk som har vilje og potensiale til å kunne gjøre det godt i høyere utdanning ikke faller fra. Det ligger også en verdi i å gi de muligheten til å utvikle seg hvis de vil lære mer. Problemet med disse ordningene er at de ser til å ha en liten påvirkning på den reelle utdanningskvaliteten. For det er ikke der problemene ligger. Heller burde universitetsledelsen og utdanningsministeren fokusere på det mest grunnleggende problemet med dagens undervisningssystem: at studenter ikke danner et reflektert forhold til kunnskapen de lærer. Ved å innføre muligheten for studenter til å kunne reflektere og forstå relevansen av det de studerer i en tverrfaglig kontekst, vil forståelsen, og dermed også kvaliteten til utdanningen høyes. Det er det ikke nødvendig å gjenoppfinne hjulet for å få det til.

Silofisering

Problemet grunner i at studenter, generelt sett, i løpet av studiet sitt holder seg til ett fagfelt, og tilegner seg kunnskap i hovedsak for å kunne reprodusere det videre på eksamen; en får en type «silofisering» i høyere utdanning. Dette er ikke en kritikk mot studentene, men mot utdanningssystemet. Slik som det er nå, legger ikke systemet opp for en forståelse av verdien til kunnskap i seg selv, eller for videre kritisk tenking om studiene en går på. Man blir også sjeldent gjort bevisst på, med unntak av noen få studier, verdien av ens utdanning i det større samfunnsperspektivet.

I dagens system får man som student veldig lite tid for å faktisk bearbeide kunnskapen man tilegner seg gjennom forelesninger og seminarer. I de fleste tilfeller noterer man forelesninger, leser pensum, og skriver oppgaver om en får tid til overs. Som oftest har man et seminar per emne i uken. Men dette er ikke alltid nok for å faktisk bearbeide materialet. Spesielt ikke for en student som kanskje ikke føler at de har forstått materialet, eller som ikke føler seg komfortabel med å prøve og feile ved å dele tanker og meninger om faget i seminarer eller forelesninger.

Å videreutvikle ideer knyttet til pensum, for å så knytte de ideene til ting man leser i andre fag eller utenfor studiene, er det altså lite plass for i dagens høyere utdanning. I beste tilfelle har man en vennegjeng man kan snakke om disse tingene med utenom forelesninger og seminarer, men det er det. Og det er der problemet ligger. For i det studenter blir latt til å videreutvikle ideer for seg selv, uten at noen fanger de opp og hjelper de å utvikle tankene, mister man mye av det potensialet som vi unge sitter inne med i dag, og som, vel realisert, kan styrke kvaliteten av utdanningen vår.

Refleksjonsnotat

Som studenter som har tatt to av de siste dannelsesemnene ved UiB, så er det mye av undervisningsopplegget der som vi skulle ønske kunne blitt «eksportert» til de andre fagene vi tar. De to viktigste, og mest nyttige delene, er de ukentlige refleksjonsnotatene og det tverrfaglige aspektet av faget. Refleksjonsnotatene, kort forklart, er korte tekster (maks. 1000 ord) som en kan velge å levere inn ukentlig i løpet av kurset, som ikke karaktersettes, men som vi får kvalitative tilbakemeldinger på. Disse tilbakemeldingene, går et steg videre enn å bare fortelle oss hva som er bra og kan forbedres, ved å fokusere på ideene vi fremstiller og stille ledende spørsmål for å hjelpe å videreutvikle disse ideene. Det fine med disse notatene er at de lar oss greie ut om tankene våre rundt pensum og hva som er blitt tatt opp i forelesninger i løpet av uken. De gir studentene ikke bare plass til å uttrykke seg og sine meninger, men de er også en god måte for å la studenten finne ut av hvor godt de har forstått stoffet. For det å faktisk sitte seg ned og skrive, som vi er sikker på at alle har opplevd, «solidifiserer» kunnskapen mye bedre enn å bare snakke om den.

I tillegg lar refleksjonsnotatene studenten ta en mye mer aktiv rolle gjennom hele løpet av faget, sammenlignet med den mer passive formen for læring som vi opplever i andre fag. Dette er noe som skiller dannelsesemnene fra vanlige fag, siden kunnskapen som læres bort ikke bare blir tilegnet, men også bearbeidet. Potensialet til å danne en reell og grundig forståelse av den formidlede kunnskapen, og meningene en har om det, blir dermed ikke tapt.

Tverrfaglighet

Den andre delen, det tverrfaglige, håper vi er selvforklarende. Men allikevel tror vi at det ikke er like åpenbart hvor verdifullt dette læringsutbyttet egentlig er. For denne artikkelens hensikt er det i hovedsak to fordeler med å angripe problemstillinger fra et tverrfaglig utgangspunkt som vi ønsker å formidle. Det første er at det lar det studenter se hvilken praktisk rolle de, og deres fagfelt, har i den virkelige verden. Å se på faktiske problemer, og kunne benytte seg av kunnskap en har lært seg gjør at kunnskapen faktisk brukes til noe. Den blir ikke bare liggende til neste gang du drikker øl med kompisene og samtalen havner på det spesifikke temaet. Vi tror at dette kan være spesielt verdifullt i debatten om å løfte primært HF-, men også noen SV-fag. I den situasjonen vi har i dag er det en del som sliter med å se den praktiske rollen og nytteverdien kunnskap fra disse fagfeltene har. Ved å se på problemer i et tverrfaglig perspektiv blir fagene satt i en samfunnsmessig kontekst. Dette kan motivere studenter som kommer fra fagområder der relevansen av faget ikke alltid er åpenbar.

Meritteringssystemer og honours-programmer er tiltak som vil være til nytte for en liten andel av studenter og undervisere

Det andre en lærer seg fra det tverrfaglige er å søke etter løsninger fra andre fagfelt enn ens eget. Ved å få innsikt i hvordan andre ser på et problem, åpner en seg for å forstå ting fra andre synsvinkler og å forstå hvilke andre typer utfordringer dukker opp fra andre perspektiver. I tillegg ligger det noe i det å se verdien av ens eget fag utenfor akademias «elfenbenstårn». Å se ting fra et tverrfaglig utgangspunkt ville nok hjulpet mange studenter som kanskje ikke føler seg så sikre over studievalget sitt, til å forstå verdien de, og faget deres har. Dette tror vi at kunne spilt godt inn for å redusere antallet studenter som ikke gjennomfører gradene sine. Eventuelt, vil det kanskje fått studenter til å bytte til et annet program som de er mer engasjerte i, og har høyere sannsynlighet for å fullføre.

Uansett: det vi heller ville sett at universitetsledelsen brukte mer ressurser på, enn å utvikle honours-programmer eller merittering av forelesere, er å få på plass en undervisningsstruktur, i de fagene der det passer seg, som ligner mer på dannelsesemnene. For selv om det er mer tidskrevende for både studenter og de som underviser og jobber med faget, så er det mye mer givende enn dagens system. For i grunn så er meritteringssystemer og honours-programmer tiltak som vil være til nytte for en liten andel av studenter og undervisere. I kontrast, vil det å få inn mer tverrfaglighet og skriving/refleksjon inn i fagene være til nytte for alle. I tillegg virker det lite hensiktsmessig å skape et honours-program når det ikke ligger et system til rette for å gi studentene mulighetene til å kunne utvikle seg skikkelig. I grunn er det er mye mer verdifullt å få på plass et tiltak som fokuserer på grunnleggende problemer, heller enn flere ordninger som så vidt skraper overflaten av de egentlige problemene som universitetsledelsen og Nybø ønsker å løse.

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed